| Annerledes annerledes - Om Yoko Tawadas forfatterskap |
| Skrevet av Arild Vange |
|
Essay I Cees Nooteboms japansk-nederlandske kjærlighetshistorie «Mokusei!»1, sier en figur at Japan er «annerledes annerledes». Dette er også en treffende karakteristikk på tekstene til Yoko Tawada (f. 1960), fordi de befinner seg i et slags mellom: mellom der hun har bodd de siste 24 årene: i Tyskland, og der hun vokste opp: i Japan, mellom ordene, mellom menneskene, mellom kulturene. Tawadas tekster blir til mellom språkene. Hun vokste opp i Tokyo. I 1982 kom hun til Tyskland, og bodde i Hamburg til hun tidligere i år flyttet til Berlin. Den fascinerende spenningen i tekstene hennes henger sammen med at hun ser den tyske eller europeiske virkeligheten gjennom sine japanske oppvekst- og ungdomsbriller på en måte som åpner rom mellom språkene og kulturene. Tawada åpner disse rommene med ord, med deler av ord, med stavelser og bokstaver. Hun ser forbindelser og betydningssammenhenger mellom de minste ordelementer og setter dem sammen på overraskende måter. I foredraget «Om å skrive i et flerspråklig nett»2 som hun holdt under Æ Å Trondheim Litteraturfestival i 2005 utdyper hun dette: Mange japanske ord inneholder ordet «do». «Do» (kinesisk «tao») betyr «veien», og aktiviteter som judo, aikido, shodo (kalligrafi), kado (ikebana), sado (te-seremoni) er forsøk på å forstå «veien», dvs. hvordan menneskelivet eller historien forløper. (For øvrig er jeg ikke så glad i ordet «vei», man får inntrykk av at «veien» må ha et mål, ja til og med må føre til sannheten. Jeg oversetter derfor noen ganger dette ordet med «gate». Da heter ikebana «blomstergate», kalligrafi «skriftgate» og judo «elastisk gate». Det lyder mye åpnere, mye mer stimulerende og morsomt.) Nå til dags forbindes judo med sport og kalligrafi med kunst. Da har de ingenting mer med hverandre å gjøre. Men det lille elementet i språket – «do» – holder dem sammen, selv når den som snakker ikke er seg det bevisst. Den som lever i et fremmedspråk blir seg snarere slike sammenhenger bevisst, fordi hun rett som det er må oversette ord fra ett språk til et annet. Historiske spor og skjulte metodiske mønstre i et språk blir synlige i oversettelsens speil. Slik blir mønstrene sterkere tilstedeværende, samtidig som de blir abstrahert og tatt livet av. Jeg kan for eksempel ikke lenger bare uttale ordet «Hokkaido», som om det hadde en uutslettelig, naturlig forbindelse til øya som heter det. Jeg begynner med en gang å plukke fra hverandre stedsnavnet eller å oversette det direkte til et annet språk. Mange forfattere avskyr et så sykelig forhold til morsmålet sitt og unngår å bo i utlandet. Men jeg ser en mulighet i dette ødelagte forholdet til morsmålet og til språk overhodet. Man blir en ordfetisjist. Hver del eller til og med hver bokstav kan røres ved, man ser ikke lenger den semantiske enheten, og man lar seg ikke drive i taleflommen. Man blir stående overalt og tar nærbilder av detaljene. Forstørrelsen av enkeltdeler er forvirrende, fordi de viser fullstendig nye bilder av et fortrolig objekt. Akkurat som man ikke kan gjenkjenne sin egen mor gjennom et mikroskop, kan man heller ikke gjenkjenne sitt eget morsmål i et nærbilde. Men i kunsten dreier det seg ikke om å framstille moren slik at man kan kjenne henne igjen. Et ords små elementer gjør seg selvstendige og legger ut på reiser, for å finne nye slektninger langt borte. I mitt tilfelle gjorde elementet «do» seg selvstendig i det øyeblikket en kvinne jeg kjenner i Hamburg spurte meg på en kalligrafiutstilling: Hva betyr shodo? Har det noe med judo å gjøre? Eksistensen av ordet «do» ble meg bevisst, samtidig som ordet ble forrykket, for da det ble uttalt som fremmedord, gikk tonefallet og forskjellen mellom en lang og en kort vokal tapt. Noe lignende skjer også på skriftplanet: Engang så jeg ordet «sado», te-seremoni, på en plakat i en tebutikk i Hamburg. Skrevet i alfabetet så det nøyaktig ut som ordet for en elv i Portugal. Kanskje man skulle gå til denne elven, for å hente vann til te-seremonien? Tankene mine gikk videre: Med en postposisjon «wa» ville ordet hete «sadowa», da ville det straks se ut som et stedsnavn i Tsjekkia. I hodet mitt har ordet allerede reist gjennom forskjellige språklandskaper, etter at det ble transkribert til en annen skrift. I det tyske språket er det heller usannsynlig at et ord slutter på «do», bortsett fra fremmedord som «avokado» eller «tornado». Men tysk musikk kan absolutt slutte på «do», spesielt når det er skrevet i C-dur. Psykoanalysen kan slutte på «libido». Mens den gamle ordkjeden (judo-aikido-kado-sado-shodo osv.) formidler en historisk tenkemåte, tilbyr en ny ordkjede «sado-sado(elven)-sadowa-avocado-tornado-libido» assosiasjonsmuligheter som har mye med samtiden å gjøre, hvor elementene fra forskjellige kulturer og områder kommer sammen på en overraskende måte. Man kan kanskje si at Tawada på denne måten bryter ned og ødelegger språket, men den vågale og risikoglade ordakrobatikken hennes er først og fremst styrt av en tillitt til språkets egen bære- og skapeevne. Ikke minst lytter hun til språkets lyder. Det er Tawadas lekende lytte- eller lydforbindelsesarbeid som gjør at bøkene hennes: dikt, korttekster, fortellinger, essays, teaterstykker og hørespill, hører til de mest interessante tekstene jeg har lest i den tyske samtidslitteraturen. Ikke bare fordi de kjennetegnes av en fascinerende blanding av kritisk åpenhet og leken nysgjerrighet, men også fordi Tawada tolker omverdenen ut fra en tilsynelatende uvitenhet om tingenes eller hendelsenes kulturelle kontekst. Gjennom sin spørrende, utforskende holdning bryter hun med konvensjonelle betydningsreferanser som gjerne tas for gitt i samtaler og samkvem mellom mennesker innenfor samme kulturområde: Hun «avslører» tanke- og språkvaner. I fortellingen eller essayet «Det fremmede fra hermetikkboksen»3 beskriver en ung kvinne hvor smertefullt det kan være å komme inn i et slikt «ingenmannsland» mellom et fremmed språk og morsmålet: «De fleste ordene som kom ut av munnen på meg, samsvarte ikke med følelsen min. Men samtidig forsto jeg at det heller ikke på morsmålet mitt fantes noe ord som samsvarte med følelsen min. Jeg hadde bare ikke opplevd det slik før jeg begynte å bo i et fremmed språk. Jeg følte ofte avsky overfor folk som snakket morsmålet sitt flytende. Jeg hadde inntrykk av at de ikke kunne tenke eller fornemme noe annet enn det språket deres umiddelbart og godvillig tilbød dem». Det kanskje mest sentrale temaet i Tawadas tekster er forvandling eller metamorfose. Ved å ta utgangspunkt i eventyr, mytologi – Ovids «Metamorfoser» er en stadig tilbakevendende referanse –, og etymologi, skaper hun overraskende forbindelser til vår tid. Hun pendler mellom tradisjon og modernitet, mellom skikkelser fra myter og eventyr og nåtidige, hverdagslige hendelser, slik at så vel nasjonale og kulturelle grenser som det enkelte individets fysiske «begrensninger» eksponeres og forflyttes. Språktegnenes materialitet eller kroppslighet står stadig i fokus. For eksempel bestemmer den japanske jeg-fortelleren i «Det fremmede fra hermetikkboksen» seg for ikke å lese skrift om søndagen: «I stedet iakttok jeg menneskene jeg så på gaten, som om de var enkeltstående bokstaver. Noen ganger satt et par mennesker seg ned på en kafé og dannet en stund et ord sammen. Så gikk de hver til sitt, for å danne et nytt ord. Et øyeblikk må det ha eksistert en kombinasjon av disse ordene som tilfeldigvis dannet flere setninger hvor jeg hadde kunnet lese denne fremmede byen som en tekst. Men jeg oppdaget ikke en eneste setning i byen, bare bokstaver og av og til noen ord som ikke direkte hadde noe med ‘innholdet’ i kulturen å gjøre. Disse ordene motiverte meg rett som det var til å åpne den ytre innpakningen, for å oppdage enda en innpakning under der.» Forskjellene mellom japansk og tysk språk og kultur er store. For eksempel kan substantivene på japansk deles opp i forskjellige grupper, men det ligger verken maskuline eller feminine kriterium til grunn for disse gruppene. På japansk er ikke engang en mann maskulin grammatikalsk sett. I den selvbiografiske teksten «Fra morsmål til målmor»4 forteller Tawada om sine opplevelser da hun jobbet på et kontor de første årene i Hamburg. Hun forsøkte ikke bare å se for seg tingene på skrivebordet som maskuline vesen, men også å føle dem slik. Hun tok en fyllepenn i hånden, stirret lenge på den og gjentok lavt inni seg: Maskulin, maskulin, maskulin. Slik ble det vesle riket foran henne på skrivebordet sakte men sikkert seksualisert: Blyanten, kulepennen, fyllepennen – de maskuline skikkelsene lå der maskuline og reiste seg maskuline når hun tok dem i hånden. Men hun hadde også en feminin gjenstand på bordet foran seg, nemlig ei skrivemaskin med en stor, bred tatovert kropp der man kunne se alle bokstavene i alfabetet. Tawada følte at skrivemaskinen tilbød henne et språk. Hun fikk ei målmor. «Man ser bare det man vet», skriver Goethe et sted. I Yoko Tawadas bøker inngår det japanske morsmålet og den tyske målmoren så overraskende og assosiasjonsberikende forbindelser at jeg, når jeg leser tekstene hennes, også ser ting jeg ikke hadde drømt om å få vite. 1 Cees Nootebom: Mokusei! een liefdesverhaal, Amsterdam 1982 Yoko Tawada 1 2 3 Oversatt av Arild Vange |