Intervju Jóanes Nielsen i samtale med Morten Wintervold.

Tromsø, sett fra et vindu på Grand hotell, syvende etasje: Skur, terningaktige bygninger droppa ned i en tilsynelatende planlaus formasjon. Jeg befinner meg på hotellrommet til en poet som er i Tromsø for første gang. Samtalen har ennå ikke etablert seg, vi blir begge sittende og se ut på en liten by som fortoner seg som skakk, sett fra de fleste vindu. Poeten, Jóanes Nielsen fra Færøyene, fremstår som enn ubørsta type. Han har på seg en svart skinnvest over ei utvaska svart skjorte, samt ei trang oransje bukse som er sydd og lappa på flere steder. I vinduskarmen har han ei flaske Bells stående. Når intervjuet er avslutta skal vi ta oss en klunk før vi går bort til det nye biblioteket i Tromsø. Det er litteraturfestival i byen og Nielsen er en av fem poeter som skal lese under banneret Polarisert poesi. Men først skal vi ha denne timeslange samtalen. Idet jeg skal til å sette på båndet og gyve laus, banker det på døra. En godlynt type med briller og trøndersk mål kommer inn. Det er Lars Moa, Nielsens norske oversetter. Han setter seg på senga og vil være tilstede. I 2003 fikk han se sin egen gjendiktning av diktsamlinga Sting utgitt i bokform. Året etter, Bruer av svoltne ord. Usikker på hvordan disse bøkene kom til, spør jeg ham om utgivelsene kom på forlagets initiativ. Moa rister på hodet. Etter å ha lirka diktene over til nynorsk putta han manus i en grå konvolutt som han sendte til Tórshavn uten først å ha snakka med verken forlag eller forfatter. Nå går båndet.1

Jeg spør: Er dette post du får ofte?

Jóanes: Nei, det er første gang i livet jeg har fått den slags post.

Jeg spør: Men det er ikke første gang du er oversatt?

Jóanes: Nei, noen av bøkene mine er oversatt til dansk. Det skjer mest i forbindelse med at jeg er innstilt til nordisk råds litteraturpris. Jeg har snart rekord i antall nominasjoner, jeg har vært innstilt fire ganger, men aldri fått den.

Jeg spør: Prisen har tidligere blitt tildelt en færøysk forfatter?

Jóanes: Ja, to ganger har en færøysk forfatter fått prisen. William Heinesen i 1964, og Rói Patursson i ’86. Typisk måtte William Heinesen dele sin pris med Olaf Lagercrantz. Han takka selvfølgelig bare for en halv pris.

Jeg spør: Kommer du til å få den?

Jóanes: Heh, jeg vet ikke. Det følger så mange forpliktelser med en slik nominasjon, deltakelser i øst og vest. Dikteren overtar mer og mer rollen som prestene hadde før i tiden. Vi er sånne uoffisielle kirker som finnes rundt omkring i Vest-Europa og USA. I den gamle østblokka hadde man kanskje et ennå mer sakralt forhold til sine diktere. Men vi er prester, nå mangler det bare at lønningene justeres deretter. William Heinesen sa en gang i et intervju at han hata sitt lyriske publikum. Hvorfor, fordi de har det samme forholdet til dikteren som pinsevennen har til predikanten.

Jeg spør: Apropos predikanter. Gud dukker ofte opp som en referanse i tekstene dine, men da ikke på en inderlig og sakral måte. Du har bl.a. skrevet at Gud er batteriet i dildoen og stumtjeneren i baren?

Jóanes: Hvis Gud er alle steder, så er han selvfølgelig i dildoen også. Han er i massakrene, men óg i gleden. For meg er det en hobby og et spill å tale om Gud. Men selvfølgelig, hobbyer og spill kan være dødsens alvorlig. Jeg vil ikke si at jeg er noen avklaret dikter. Hvis man blir for konkluderende og bastant vil det gå på bekostning av inspirasjonen. Når du greier opp alle ytre problemer, og all forvirring i sjela, så har du ikke noe mer å skrive om. Når du har klarlagt det hele er du ferdig, dau, eller i alle fall dau som skrivende.

Jeg spør: Dikteren står kanskje mellom forskeren og presten. Begge har en viss opsjon på sannheta, men med et slikt utgangspunkt er det umulig å skape potent kunst?

Jóanes: Det høres riktig ut, en mellomposisjon der ja. Joseph Brodsky, den russiske poeten som noe ufortjent fikk nobelprisen, sa at poeten er ørna i litteraturen; han flyr høyest.

Jeg spør: Men likevel er diktene dine jordnære, for ikke å si kroppsnære. Du kaller ei fitte for ei fitte, og i Sting finner man et programdikt jeg tenker på som skittenpoetisk. ”Eg har vorti meir og meir allergisk mot det pene”, heter det. Drar du på deg indignerte reaksjoner med en slik posisjonering?

Jóanes: Nei, i liten grad. Av og til lykkes det for en forfatter å uttrykke det som folk føler og tenker, og så får man et skulderklapp. Folk som liker ens skriverier har en tendens til å si det opp i ansiktet på en. Liker du ikke en ting så oppsøker du sjelden forfatteren.

Jeg spør: Det bor færre folk på Færøyene enn i Tromsø by. Jeg lurer på hvordan det er å skrive skjønnlitteratur på et så marginalt språk. Hvem skriver du for?

Jóanes: Næ, hva skal jeg si? Man vil vel bare uttrykke de følelser og tanker en bærer med seg. Det er det samme om det skjer på et språk som beherskes av 500 millioner eller, som på færøyene, 50 000 pluss Lars Moa [den allerede introduserte oversetter, han sitter på sengekanten og humrer]. Det er ikke avgjørende for mitt skrivesett. En dikter må ha gode identifikasjonsevner. Han må kunne være både fugl og fisk, kvinne og mann. Om man skriver ut sine identifikasjoner på færøysk, swahili eller finsk, det er sekundært. Dessuten befinner Færøyene seg stadig i Europa. Vi har bra post og e-mailforbindelse, det er bare å trykke på en knapp så er du i Liverpool, Paris eller en forstad i Europa.

Jeg spør: Men du kaller deg færøysk nasjonalist?

Jóanes: Siden 1890-årene har vi hatt en aktiv selvstendighetsbevegelse på Færøyene. Men først etter andre verdenskrig kom republikken på dagsorden. Det er fremdeles der vi er i dag. Vi har to store sosialdemokratiske partier som sammen kunne vært en effektiv politisk kraft. Men dessverre kan de ikke arbeide sammen. Det ene partiet vil tilhøre Danmark, mens det andre har en visjon om å etablere den 6. nordiske staten. Færøysk diktning har vært meget engasjert i situasjonen knytta til det nasjonale problem, og den bevegelsen tilhører jeg.

Jeg spør: Men når du bruker diktet til politiske disposisjoneringer gjør du det på en lunefull måte. Føler du at det er nødvendig å skrive politiske dikt?

Jóanes: Alt som jeg har skrevet har vært skrevet av nødvendighet. Selv om du er en kosmisk dikter, vil den politiske radius du lever innenfor ha en avgjørende betydning. Men jeg liker å være sarkastisk og ondskapsfull, og slik situasjonen er på Færøyene, har sarkasmen også sin berettigelse. Men noen av mine skriverier har vært bundet av en pliktfølelse. Folk forventer at jeg skal komme med et eller annet politisk. Det er litt sånn: når jeg skrev gode politiske dikt på åttitallet, forventer folk at jeg skal gjøre det nå også. Forventningen er knytta til navnet mitt.

Jeg spør: Bidrar ei slik forventning til at det blir vanskeligere å lage god litteratur?

Jóanes: Når man begynner å se på seg selv med andres øye, begynner samtidig ei korrumpering av sjela. Man må streve etter å frigjøre seg fra andres blikk. Hvis man ikke klarer det, kan man vente seg en stor nedtur som forfatter. Det tror jeg er et allment prinsipp som gjelder for alle bransjer. Men jeg føler meg ganske fri. Jeg gjør ikke noe bare for å tilfredsstille behovet til slike som vil ha litteraturen i ei bestemt retning.

Jeg sier: Det finnes ei gruppe forfattere som i overgangen fra den 6. til den 7. halvliteren tilkjennegir ei frykt for at den poetiske kilden skal tørke inn.

Jóanes: Det har jeg ikke vært redd for. De siste ti årene har jeg jobba mer eller mindre profesjonelt som forfatter, jeg har ikke jobba på skip eller filetfabrikker på si. Det har gitt meg muligheten til å skrive mer. Mye mer. Jeg har ingen angst for å gå tom.

Jeg spør: Men du har altså tidligere måttet jobbe som fisker i tillegg til å skrive bøker. Hva har et slikt praktisk arbeid hatt å si for skrifta di?

Jóanes: Jeg henter litterært materiale fra litteratur jeg leser, men også fra det livet som jeg har levd. Jeg ville nok blitt dikter om jeg hadde gått skoleveien, det tror jeg. Men kanskje ville det vært på bekostning av karakteren i bildespråket mitt. Men det er også en praktisk ting som gjør seg gjeldende når du er en billedskapende dikter. Det er lettere å huske et bilde. Og det har betydning når du jobber ute på havet eller gjør et monotont arbeid på land. Du leker med bilder inni hodet ditt, du dikter uten å ha ei skriveblokk fremfor deg.

Jeg spør: Personifisering er en ynda figur i diktene dine, er det en sammenheng her? Mellom et levd liv med stor nærhet til naturen og viljen til å gi tingene menneskelignende liv i litteraturen?

Jóanes: Det har jeg faktisk aldri tenkt på, men det høres spennende ut. [Lang pause. En dyvåt måse på takrenna utenfor vinduet.] Fablene har jo mye av det der, og skapelsesberetninga. Gud blåste ånd i en leirklump. Et meget smukt bilde. Det er kanskje også følelsen av at livet er hellig, en respekt for tingene som gjør at man kanskje vil puste liv i… Men jeg tror også det finnes et dødsstoff. Jean Genet skrev en gang at genialiteten består i å få dødt stoff til å synge. Jeg noterte meg det avsnittet, skrev det ned, så det må ha hatt betydning for meg.

Jeg sier: Du har jo et dikt i Sting hvor du personifiserer selve døden, han er på vei inn i telefonkiosken…

Jóanes: …og ligner litt på William Burroughs med hatten, ja.

Jeg spør: Hvis vi skal plassere Jóanes Nielsen inn i en litterær genealogi, hvordan ville tavla sett ut? Du nevner Burroughs, og i sted skapelsesberetninga.

Jóanes: Jeg ser ei linje fra Jeremia og over til Allen Ginsberg. Jeg befinner meg der. Predikeren er kraftfull diktning. Ei tid til å synge, ei tid til å gråte, ei tid til å ete pølser.

Jeg sier: Ei tid til å fiske og ei til å skrive dikt.

Jóanes: Ja, akkurat. Slike litterære forbindelser kan henge i lause lufta i mange hundre år uten at den forankres i litterære fjell. Men når man spenner opp ei litterær linje som går over noen tusen år, må det være mellomstasjoner som utvikler tradisjonen hele tida. Jeg leser de episke dikterne som danner slike mellomstasjoner frem mot Ginsberg. Jeg liker best poeter som er i den store episke strømmen, de lange diktene appellerer til meg. Ole Korneliussen som skal lese nå i kveld [det er stadig festival] sa en gang at haikudiktet fikk ham til å tenke på litterære slankekurs. Viktigere for meg er forbindelsen mellom det lange diktet og kvadtradisjonen på Færøyene. Du har det selvfølgelig også hos Walt Whitman. Han snakka jo også om bibelen som formmessig ideal, de lange fortellende passasjene der.

Jeg spør: Litt søkt kanskje, men kan man si at det ligger et slags menneskesyn bak ei slik favorisering av de lange passasjene fremfor det anemiske, perfeksjonerte kortdiktet? En sjenerøsitet?

Jóanes: Det kortet diktet er kanskje forbundet med en viss gjerrighet, man vil ikke gi så mye fra seg. Jeg vet likevel ikke om jeg er mer gavmild enn mine kollegaer, det vil jeg ikke påstå. Men når man skriver store fortellende dikt risikerer man hele tida å trå over ei grense og bli platt. For meg handler det om å tørre å tale til folk. Likevel er det på grensa at sansninga er mest intens. Diktet står da også i en tettere forbindelse med sansene enn med intellektet. Det handler om å tørre å tale til folk.

Jeg sier: Tale til folk, en nesten arkaisk ambisjon. I Norge er lyrikkpublikummet lite og segmentert.

Jóanes: En dikter som den russiske Yevtushenko kunne fylle en idrettshall. Et voldsomt publikum møtte opp fordi dikteren hadde noe å si. I spesielt betente tider ser vi at folket tar diktene innover seg. Det finnes rope- og raseridikt, men det finnes også hviske- og gråtedikt. Jeg ville forferdelig gjerne skrive dikt om gleden.

Jeg spør: Etter som jeg har skjønt var de første bøkene dine mer eksplisitte i sin politiske retorikk. I de to bøkene som er oversatt til norsk er det politiske sidestilt med andre, mer eksistensielle tematikker. Dessuten er diktene metta med private referanser. Du skriver blant annet ganske utleverende om dine foreldre. Kan du til slutt si litt om bruken av slike private referanser i din litteratur?

Jóanes: Jeg har skrevet et teaterstykke om sinnssykdom. Jeg tar utgangspunkt i en meget spesiell situasjon vi hadde på Færøyene fra 1880-tallet og frem til 1970. I denne perioden ble de sinnsyke og gale identifisert og sendt til Danmark. Færøyene var altså et område klinisk rensa for sinnslidelser. Det er klart at en slik fortelling er et utmerket emne for en forfatter. Men jeg hadde ikke kunnet skrive om dette hadde det ikke vært for at vi fikk et tilfelle av sinnsykdom i min familie. For tyve år siden hadde jeg ikke denne problematikken i mitt hjerte, derfor brukte jeg den heller ikke i min litteratur. Å sette opp et skarpt skille mellom det eksterne og det private… Jeg vet ikke, følelsene er jo aldri mer private enn at folk kan gjenkjenne seg i dem. Det betyr ikke at man må hore for folket. Jeg skriver om noe som har betydning for meg selv. Hvis folk liker min litteratur, kunne det bety at jeg følelsesmessig og intellektuelt står i en god forbindelse med verden.

Sier Jóanes og fyller bunnen på to hotellplastglass med whisky. Jeg takker for intervjuet og stopper båndet. Når jeg nå, mange dager seinere, sitter og skriver dette ut, blir det min private lille øvelse å spekulere på hvilke av Jóanes utsagn som aldri kunne kommet fra en norsk poet. Jeg har mi lille liste, men den skal ikke presenteres her.

_
1 Det var selvsagt mye mer fikling med dette båndet enn jeg her gir inntrykk av. Men Kuiper overlater til mer etablerte tidsskrift å redegjøre for hvordan fikling med en diktafon kan gå for seg i detalj.