Essay Teaterhistorien og beretningene om de store begivenheter i thalias verden, er ofte knyttet til menn. De greske komedier og tragedier var alle skrevet av menn og videre gjennom historien er det de STORE menn som dominerer: William Shakespeare, Jean Baptiste Molière, Anton Tsjekov, Henrik Ibsen og August Strindberg, for å nevne noen. Det er menn som skriver og menn som instruerer, og menn som spiller. Men hva er teatret uten kvinner?

For omtrent 120 år siden startet den store turnéperioden i norsk teater. Selv om det også da var mennene som var i flertall, så var det en endring på gang. Mange kvinnelige skuespillere fikk fokus for folks interesse. Ja, det var faktisk kvinnene som var i sentrum for teaterbesøkene, både fra publikum og i pressen, spesielt i de nordligste egner av Norge. Dette er beretningen om den kanskje mest spennende av dem alle, Ludovica Levy. Det skal ikke underslås at det fantes andre viktige kvinnelige aktører (og av og til også konkurrenter). Hulda Garborg, kvinnen som startet Det Norske Teatret, var en stor teaterpioner i Norge og gav mye til mennesker over hele den unge nasjonen på begynnelsen av forrige århundre. Så var det Urania Marquard Olsen, Ragnhild Mowinckel, Thora Hansson, Ragna Wettergren og Henny Astrup, kvinner som alle satte sine teaterspor også i den nordligste landsdelen. Store og fremragende prestasjoner gjorde de, men det var noe spesielt med Ludovica Levy. Hennes innsats og dramatiske liv for teaterkunsten i Norge (og i nord) ble nok undervurdert, både i hennes samtid og i ettertid.

Hun besøkte landsdelen jevnlig i 22 år (1890–1912), og skaffet seg gode venner og bidro til å løfte teateropplevelsene for publikum. Hun beundret folket og atmosfæren og opplevelsene i nord. I sine memoarer skrev hun følgende: «Der oppe i det dype mørket og det evige lys – i de vældige motsætningers land, der stilles all rastløshet – der kommer den stille, store længsel».

De første årene
Ludovica Magdalena Marie Dysten var fødenavnet hun fikk av sine jødiske foreldre. Ludovica ble født i Nakskov på Lolland i 1856, men flyttet ganske fort inn til København. Der debuterte hun allerede som seksåring på Fredriksberg Teater. Det var naturlig nok barneroller som var hennes teateroppgaver i de første årene. Da hun var 15 år fikk hun ansettelse på det velrenommerte Casino i København. Men hun vokste fra barnerollene og maktet ikke overgangen til voksenroller i den store konkurransen i København. Året etter begynte hun å reise på turnéer, både i Norge og Danmark. Hun kom første gang til Norge i 1872 som skuespiller i August Rasmussens kompani. Debuten fant sted i Bergen. Året etter giftet hun seg med skuespilleren Bernhard Levy, og fikk datteren Clara i 1874, 18 år gammel. Hun dro tilbake til Bergen to år senere og var blant annet med på oppstarten av Den Nationale Scene i 1876. Tilknytningen til Norge var dermed i ferd med å festne seg for den unge skuespilleren.

Bernhard Levy startet sitt første omreisende selskap i 1877, og gjennom ekteskapet med ham fikk Ludovica (nå Levy) sine første store voksenroller i franske salongkomedier. Men økonomien skrantet og i 1880 var det slutt. Ekteparet Levy sluttet seg til den norske teaterpioneren Olaus Olsens omreisende selskap samme år, og igjen ble Norge et mål for aktiviteten. Samarbeidet med Olsen varte til 1883 og ble avsluttet med etableringen av Stavanger Faste Scene. Gjennom Olaus Olsens ensemble med hele 40 års turnéinnsats i Skandinavia ble teater-Norge på en måte samlet til et rike. Blant de turnerende teaterkunstnere i Skandinavia som hadde ambisjoner på teaterkunstens vegne, befant også ekteparet Levy seg.

Det levyske selskap
Etter et år i hjemlandet med engasjement på Dagmarteatret i København stiftet Bernhard og Ludovica «Det Levyske theaterselskab» i 1884. Det var med dette kompaniet Ludovica Levy fikk sitt første møte med den nordlige landsdel. I 1890 kom turnéen til Bodø, Tromsø og Hammerfest og gjennomførte strålende teater for et begeistret publikum og pressekorps. Det var 14 personer med på turnéen, og de hadde et stort repertoar, selv om de annonserte med at de kun spilte seks til åtte forskjellige forestillinger; En Børsbaron (folkelivsbilder), Kameliadamen (skuespill) Jeppe på Bjerget (komedie), Nøddebo præstegård (lystspill), Fedora (skuespill), Kejserens Nye Klæder (komedie) og Svend Dyrings hus (skuespill). I de tre byene hadde man ikke sett maken til skuespillerkunst som den Ludovica Levy utførte: «Fru Levy spilte sin rolle som børsbaronens freidige og overgivne datter Antonie med megen nerve og naturligvis med en korrekthet som anstår en så begavet kunstnerinne, selv om stykket i og for seg ikke er av synderlig litterær verdi», skrev anmelderen Sam i Finnmarksposten. Men det var spesielt tittelrollen som Marguerite Gautier i Kameliadamen av Alexander Dumas at det kom til å gå frasagn om henne i byene i flere år fremover. Allerede i forkant av turnéen ble forventingene spent til bristepunktet med henvisninger til København, Kristiania og Bergen hvor hun hadde høstet laurbær i den rollen. I Hammerfest var det fulle hus og stormende bifall og Finnmarksposten gav en grundig analyse av hennes spill: «Marguerite Gautier spilles med stor dyktighet av fru Ludovica Levy. I enkelte partier vil der neppe kunne leveres fortrinligere skuespillerkunst … Under alle de sinsbevegelser Marguerite gjennomgår, har tilskuerne alltid følelsen av at denne kvinne er grepet av en dødelig sykdom … Likeoverfor en så betydelig prestasjon som den fru Levy yter i Kameliadamen som nesten vil oppsluke all interesse, er det vanskelig for medspillerne å gjøre noe ut av sine roller.»

Lignende panegyriske anmeldelser ble trykt i avisene i Bodø og Tromsø. Ludovica Levy var å betrakte som den kunstneriske stjernen på teaterhimmelen i nord etter vårturnéen i 1890. Samme høst gikk dessverre selskapet konkurs og ble oppløst. Men Ludovica hadde opparbeidet seg et godt kontaktnett den tiden hun reiste rundt i Nord-Norge. Hun dro tilbake til Tromsø på to lengre besøk på 1890-tallet. Første gang vinteren 1891 på et privat besøk. Da var hun preget av dårlig økonomi og humøret var dårlig etter at selskapet hadde gått konkurs. Våren 1892 mistet hun ektemannen Bernhard Levy, men hun brukte ikke lang tid på sorgarbeidet. I en utvidet julehelg i 1892 besøkte hun igjen Tromsø, og denne gang var hun tilbake på scenen i samspill med skuespilleren Otto Lagoni. De spilte utdrag fra Ibsens skuespill Peer Gynt og Gengangere og presenterte også et lødigere repertoar med lystspill og folkeviser. Besøket manifesterte Levys tilhørighet til landsdelen.

Skuespiller, pedagog og ny ektemann i Bergen
De kommende år brukte Levy på å etablere seg innenfor teaterbransjen i Norge. Det var ikke bare enkelt for en kvinne som ikke var norsk i en tid da nasjonalismen i landet var på bristepunktet. Hun var først skuespiller, pedagog og instruktør i Bergen og senere ble hun teaterdirektør, instruktør og skuespiller i sitt eget «Secondteatret» i Kristiania. Inntoget i Bergen sommeren 1895 startet med en hissig debatt i byens aviser. Det faktum at Levy var dansk ble brukt mot henne, selv om hun på det faglige plan på dette tidspunkt var anerkjent som en av karakterskuespillere i Norden. Den danske skribenten Hermann Bang var overbevist om at Levy ville gjort stor karriere i København, men at hun var for utålmodig og kraftfull i sitt spill, for den danske «sødladenhet»: «Hun er en akademiker utenfor Akademiet. Fru Levys stærke spill vil rense danske Theater for meget Sødladenhet, Penhed, Sentimentalitet. Ludovica Levy kjenner Skrig, hvor vore andre Primadonnaer kun ved om Sip og Klynk. Hun giver i Kunsten Natur, hvor de andre kunstler en sød og artig unatur.»

Oppholdet i Bergen resulterte i et nytt ekteskap. Samtidig med Ludovica ble også Dore Lavik ansatt ved Den Nationale Scene. Han var både et teatertalent og en eventyrer, altså en ganske annerledes type enn hennes første litt forsiktige jødiske ektemann. Lavik var en stor og kraftig sunnmøring, en slags arisk arketype med buldrende røst og fysisk spill som sine fortrinn. De giftet seg i april 1896, og ekteskapet gjorde at Ludovica Levy satte seg nye mål. Provinsbyen Bergen ble for liten for hennes store teaterideer og med sin ektemann dro hun til Kristiania for å åpne eget teater. På dette tidspunkt (1899) var også nasjonens nye kultursymbol, Nationaltheatret, klart for innflytting. Den første forestilling gikk av stabelen der 1. september 1899, men allerede da hadde Levy startet sitt eget «Secondteatret». Det hadde sin første premiere 25. august, altså 6 dager før nasjonens teaterikon ble innviet.

Secondteatret i Oslo
Secondteatret holdt til i det gamle Tivoli Teater. Åpningsforestillingen var «Maria Stuart» av Friedrich Schiller med Agnes Mowinckel i hovedrollen og Levy selv i rollen som Dronning Elisabeth. Prøvetiden hadde kun vart i vel 2 uker, men forestillingen høstet fine kritikker i hovedstadspressen, blant annet fra Sigurd Bødker i Verdens Gang: «Av instruksjon og iscenesetting har fru Levy-Lavik megen ære; man merker i det gode samspill og i hver enkelt rolles utførelse, den sterke ledende vilje. […] hennes rolle som Dronning Elisabeth er vel gjennomtenkt i alle enkeltheter og baaret oppe av megen intelligens.»

I Secondteatret satset Levy ikke bare på skuespill. Hun startet også en elevskole – et internasjonalt akademi for ungdom som tok sikte på teateransettelse, bygd på de beste utenlandske ideer. Levys tanker var at talentene måtte skoleres for å kunne utvikle seg. Hun ansatte Thora Lund, en erfaren pedagog innenfor rolleinnstudering og stemmebruk, som bestyrer for skolen. Elevene ble plukket ut gjennom opptaksprøver. Senere ble de drillet i alle deler av teatrets oppgaver. Undervisning ble gitt i fag som rolleutvikling, norsk tale (både riksmål og landmål – nynorsk), fransk, tysk, engelsk, stemmebruk, kunst- og litteraturhistorie, dans og plastikk, fektning og gymnastikk.

Men Secondteatret var først og fremst fremvisning av forestillinger. De kom på løpende bånd utover høsten 1899 og våren 1900. Mange av oppsetningen er senere beskrevet som forestillinger med stor betydning for fremveksten av norsk teater. De ble karakterisert som nyskapende og viktige, og det ble lagt merke til at elevskolen var en betydelig medvirkende faktor for den rivende utviklingen på teatret. Hauk Aabel fikk sitt gjennombrudd i en glitrende oppsetning av Erotik av Gustav Wied høsten 1899, Kong Midas av Gunnar Heiberg markerte et skikkelig gjennombrudd for Agnes Mowinckel, mens ekteparet Ludovica Levy og Dore Lavik leverte glitrende regi og spill og en nyskapende sceneløsning i Ludvig Holbergs Det lykkelige Skibrudd. Forestillingen ble beskrevet som munter, frodig og nyskapende, en revansj for de mange etter hvert kjedelige Holberg-fremvisninger i hovedstaden.

Men økonomien var og ble et problem for frie teatre, den gang som nå. Etter en fiasko våren 1900 med Axel Maurers skuespill Lykkens Pamfilius ble Secondteatret slått konkurs i mai 1900 med en gjeld på kr. 20.000. Både publikum og presse var lei for dette, og det ble satt i gang aksjoner for å få teatret på bena igjen.

Samme høst gjenåpnet Secondteatret, nå som aksjeselskap. På nytt ble det store kritiker- og publikumssuksesser, selv om repertoaret denne gang var mer rettet mot lystspill og komedier enn tidligere. Men heller ikke denne gang holdt økonomien. I mars 1901 var det definitivt slutt etter å ha holdt en benefice-forestilling for ekteparet Levy-Lavik med Emile Zolas Faldgruben. Ludovica Levy spilte selv hovedrollen Gervaise i stykket. Anmelderen Vilhelm Tvedt i tidsskriftet Urd skrev slik om avskjedsforestillingen: «… da Fruen saa sjælfuldt og gribende tolked denne kvindes sorg over at være sviktet af alle i en kold og hensynsløs verden, kom der, syntes mig, noget saa personlig over ordene og skikkelsen at der blev noget andet og mere enn skuespillerkunst – at det blev som en dybt alvorlig kunstbekjennelse.»

Nederlag, skilsmisse og nye ideer
Etter dette nederlaget var det tid for oppsummering i det offentlige rom. I et foredrag på Studentersamfunnet i mars 1901 var det en kampklar, men også bitter Ludovica Levy som tok ordet. Foredraget og den påfølgende debatt ble ført i Aftenposten. Hun gikk til frontalangrep på Nationaltheatrets sjef Bjørn Bjørnson. Etter hennes mening og med hennes erfaringer fra hele landet, hadde Nationaltheatret monopolisert norsk teater. Det var stor arbeidsledighet blant skuespillere, og ingen seriøse konkurrerende teatre var i virksomhet. Det kom til å bli teatermonopol hevdet hun, og hun kritiserte også parasittene som tjente penger på teatret og med klar henvisning til Bjørnson sa hun: «Jeg synes en saadan mand burde tage standpunkt fuldt ud og sige til de unge mennesker med kunstnertrang: Gjør som jeg! Bliv lokaleudleier. Restaurantholder, udnyt Programsalg og Garedrobe, og de vil kunne leve høidt på smaaindustrien ved Theatret, og det smager dog av fugl! Vær Forretningskunstnermand!»

Angrepet på Bjørnson ble besvart av ham selv. Han ville gjerne ha flere teatre og applauderte et omreisende selskap (Bjørnson hadde også reist over hele nasjonen med foredragsvirksomhet) i regi av Nationaltheatret. Det mente Levy var ytterligere en monopolisering og ville føre til annenrangs forestillinger til resten av landet. Hun ville at det skulle være konkurrerende teatersyn blant direktørene i teatrene, og hevdet at publikum over hele landet hadde nok begavelse og innsikt til å ta imot mangfoldige kunstopplevelser: både komedier, farser, musikkspill og de store dramaer. Det hadde hun erfart fra sine reiser rundt om i landet. I foredraget i Studentersamfunnet lanserte Ludovica Levy også ideene om et eget byteater i Trondheim og et fullverdig reisende ensemble som skulle dekke hele landet med teaterkunst. Det var et forvarsel som skulle få stor betydning for utbredelsen av teaterkunsten i landet.

Ekteskapet med Dore Lavik skrantet etter oppløsningen av Secondteatret. Lavik dro etter hvert rundt på turnéer med sitt eget teaterselskap. Der innledet han et forhold til skuespilleren Marie Andersen, som senere skulle bli Knut Hamsuns kone. Oppløsningen av ekteskapet gikk over flere år og ble ikke formelt godkjent før i 1906. I mellomtiden livnærte Ludovica Levy seg som instruktør i både Oslo og Trondheim, hun holdt foredrag om teater i en rekke byer, og etablerte seg som både teateranmelder og teaterskribent i tidsskrifter. Hennes analyser av teaterstykker var spesielle og annerledes i formen. Hun la mindre vekt på den litterære analysen, men brukte mer spalteplass på regigrepet i oppsetningene og skuespillernes innsats. Hun var tidlig ute med detaljerte beskrivelser og analyser av rolletolkninger og fremføringsevne. Av de som fikk en fullverdig kritisk gjennomgang var hennes danske kollega Betty Nansen i rollen som Margurite Gautier i Kameliadamen, en rolle Levy kjente til bunns. Men Ludovica hadde ikke glemt sitt oppgjør med Bjørn Bjørnson og sin store ide om å gi hele teater-Norge et likverdig tilbud som Nationaltheatret gav publikum i Kristiania. I det stille arbeidet hun frem planene om en storstilt nasjonal turné.

Nationalturnéen
Det var ikke tomme ord hun hadde kommet med da hun fremførte sin kritikk av Bjørnson og planla et nasjonalt ensembel. «Nationalturnéen» startet med premiere på Ludvig Holbergs Barselstuen 15. september 1907 i Fredrikshald, lengst syd-øst i Norge. I tidsrommet frem til 1912 reiste Nationalturnéen på fem lange turnéer over det hele landet. Det var det største landsomfattende teaterprosjekt hittil, og må betraktes som forløperen til alle fremtidige riksdekkende teatre. En av målsettingene Levy hadde med dette store prosjektet var å få opprettet flere teatre rundt om i landet. En annen målsetting var å spre kunst og høyverdig kultur ut til publikum, og Levy hadde en sterk tro på at dramaet gjennom skuespillere var de som best kunne bidra til dette. Et annet faktum var at hun behandlet sine skuespillere mye bedre enn det som var vanlig i sin tid. Personalet reiste på 1. klasse på tog og båt og fikk bo på de beste hoteller som var å oppdrive, noe som ingen andre teaterdirektører hadde tillatt før henne. Også på dette plan var hun en som bygget opp under kunstens og kunstnernes anseelse i samfunnet.

Repertoaret til Levys nasjonalturné lå imidlertid tett opp til det Bjørnson satte opp på Nationaltheatret. De norske dramatikerne med Ludvig Holberg, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, stod sentralt i repertoarvalget. I tillegg presenterte Levy flere oppsettinger av William Shakespeare på Nationalturnéen. Av de over førti stykkene som ble fremført på de fem turnéene, var fjorten skrevet av disse fire. Motivet til Levy var klart. Hele landet skulle få ta del i de samme store teateropplevelser som man kunne få i hovedstaden.

Stjernen som ikke var glemt
Våren 1908 ankom turnéen Nord-Norge for første gang. I Tromsø var ikke Levy glemt, og anmelderne i byens aviser nølte ikke med å hente frem de store ord og visjoner om hennes sceniske innsats, både som dikterfruen i Johan Ulfstjerna av Johan Hedberg og som Lona Hessel i Samfunnets støtte av Henrik Ibsen: «Fru Ludovica Levy var briljant som dikterens hustru, der lever fullstendig på siden både av mannens interesser og sønnens idealer […] Sterkest tak i publikums interesse, som hele veien anspent fulgte oppgjøret, tok fru Levy som Lona Hessel. Både i replikkbehandlingen og mimikk og i den hele utførelse var fruens spill en fint utarbeidet og illuderende prestasjon,» skrev Tromsø Stiftstidende om Levys sceneprestasjon. Og selve initiativet Nationalturnéen fikk full oppslutning i lokalavisene. Dagbladet Tromsø skrev: «Den bærer jo navnet Nationalturnéen, (og) skal danne grundlaget eller være et ledd i dannelsen av det kommende Provinsernes Nationaltheater, således også en motvekt mot all den gyselige innen- og utenlandske ‘kunst’ som bys oss her nord […] man må støtte opp om et så dyktig selskap som har et sjeldent repertoar.» Turnéen gikk strykende gjennom landsdelen og endte opp i Narvik. Der skulle de spille Den gule fare av Graatz og Okoukowaky på St. Hans aften. Men i Narvik fikk de nyss om at det var konkurrenter på gang. Sanitetforeningens tuberkulosekomité skulle arrangere utflukt til Beisfjorden til inntekt for et nytt tuberkolusehjem i byen. Levy bestemte seg fort for å spille på lag med lokalkreftene og avlyste den opprinnelige oppsetting.

Nationalturnéen dro i opptog gjennom byen sammen med et lokalt musikkorps og en vogn med unge damer. Damene drev innsamling med bøsser og befolkningen ble oppfordret til å dra til Beisfjorden: «I Beisfjorden ble det liv. Alle som kunne krype og gå dro avsted. Stedet var som skapt for en slik tilstelning, en herlig naturpark med småskog, svaberg og åpne sletter. Det yrte med folk som slo seg ned i større eller mindre grupper. Vi som greide opp med underholdningen gav egentlig ikke noen forestilling, vi gikk fra gruppe til gruppe og sang viser og fortalte skrøner og deklamerte vers – og for hvert nummer måtte det ytes i bøssen til tuberkulosehjemmet,» erindret Sophus Dahl i sine memoarer nesten 50 år senere. Skuespilleren Ragnhild Owenberg var med på to av turnéene. Hun førte dagbok og beskrev både de gode opplevelsene, og de mer strabasiøse påkjenninger som skuespillerne ble utsatt for på de lange turnéene:

I Kirkenes var det ingen scene, så vi spilte oppe på et stort og langt kjøkkenbord. Garderobe fantes ikke, vi sto sammenpresset og kledte av og på oss bak et forheng. […] Det var ellers svært anstrengende mang en gang å komme sent til en by, sjøsyke og elendige, og så spille når vi kom frem, ordne med parykker, stryke kjoler osv. Men vi var unge og idealister, penger tenkte vi ikke stort på. Det var ikke store gagen vi hadde. […] Man fikk sett nokså meget av Mor Norge på disse reisene, men av det jeg har sett står Lofoten for meg som det vakreste av alt. Veien fra Kabelvåg til Svolvær var et eventyr. Jeg gikk den veien alene halv ett om natten til Svolvær hvor vi bodde. De andre ville ta båt. Det var jo lyst, men hele stemningen! – Jeg syntes de underjordiske tittet opp overalt, og fra fjellene, trollene som passet på at jeg kom velberget hjem.

Andre observatører så på de besøkende på en annen måte. Harstadavisen Haalogalands beskrivelse etter et besøk av Nationalturnéen i 1909 er et godt eksempel på hvordan pressen i nord forholdt seg til de omreisende teaterselskapene. Teaterbesøket fra sør var fra de «gode samaritaner» som beæret landsdelen med sitt besøk, de kom til kummerlige kår (dårlige lokaler), og de brakte med seg både fortellerkunst, dannethet og noe for «øyets fryd»:

Fire vellykkede forestillinger har Nationalturnéen holdt. Det er sjelden man her får anledningen å se så mange gode krefter samlet på en gang. Det er heller ikke ofte man blir budt så gjennomgående gode og i sitt slag underholdende stykker. Nationalturnéen råder også over et pent sceneutstyr. Med den beskjedne plass Arbeidersamfunnet kan gi, fikk man dog de mest fortreffelige og smakfulle dekorasjoner, visstnok de peneste man har sett her på scenen.

Epoken med Nationalturnéen ga for første gang nordlendinger anledning til å se fullstendige oppførelser av William Shakespeares verker. Komedien var representert med Helligetrekongersaften i den andre turnéen, og tragedien med Othello i den tredje turnéen våren 1910. Avisene var fortsatt glødende opptatt av at de nå fikk regelmessig besøk av glimrende teaterkunst. Nordlys-anmelder Conrad Holmboe var også begeistret, men stilte spørsmål vedrørende repertoarvalget: «Fru Levy setter seg høye kunstneriske mål, og jeg er en smule uviss på hennes repertoar sin skjebne, skjønt jeg tror på de brede lag sin sunne sans […] Ifjor spilte Nationalturnéen Shakespeare sin Helligetrekongersaften og da var det en som sa «Jeg måtte gni meg i øynene for å forvisse meg om at jeg var i Tromsø eller drømte som en drøm». Det samme kan sies om oppførelsen av Othello. Særdeles dyktig fremstilling som vant sterkt bifall. Drakter og dekorasjon over ethvert krav, og stuvende fullt med veldige bifall.»

Kvinnecabaret i nord
Etter avslutningen av Nationalturnéen i 1910 i mai i Tromsø, bestemte Levy seg for å gjøre en mindre turné i det nordligste området av landet. Sammen med Henny Astrup og pianisten Gyda Foss planla hun en sommerturné til Finnmark med opplesninger, musikk og dramatikk. Dette var den aller første profesjonelle kvinnekabaret (som man ville sagt i dag) på turné i landsdelen. 12. juni hadde de premiere på forestillingen i Tromsø. Så la de ut på turné nordover, helt til Kirkenes. I Arbeiderforeningen i Vardø holdt de følgende program tre dager til ende. Den 17. juni var det fortellinger av Jonas Lie, eventyr av H.C. Andersen og klaverinnslag. 18. juni var det Barselstuen av Holberg hvor Levy og Astrup spilte alle rollene, samt Griegs Holbergsuite og andre klaverinnslag og 19. juni var det Holberg-aften med Erasmus Montanus og Det lykkelige Skibbrud, med de to kvinnelige skuespillere i alle roller, akkompagnert av Gyda Foss. At de tre damene våget en slik turné på denne tiden av året, uten noen form for økonomisk støtte, tydet på at Levy nøt stor anerkjennelse hos publikum, og hadde mange gode venner og støttespillere i området. Tross alt hadde hun vært på den norske kystveien i nesten 20 år, og avisomtalene bekreftet hennes posisjon. Men livet hadde ikke alltid vært like godt for Ludovica Levy. Hun mistet sin første mann Bernhard Levy i 1891, og ble skilt fra sin andre mann, Dore Lavik, i 1906. Hennes datter Clara som deltok som skuespiller i Nationalturnéen, døde etter et kort sykeleie i Kristiansand i oktober 1908, mens hun selv stod på scenen i Stavanger. Hun var en kvinne som virkelig ga alt til teaterkunsten, og spesielt i Nord-Norge gjorde hun en stor innsats for å spre teaterkunst til folket. Nationalturnéen gikk mot slutten. Målsettingen med å få etablert teatre utover i landet var forsåvidt lyktes da fast teateraktivitet var etablert i Trondheim, og var i emning i Stavanger. Turnéen hadde sine siste fremføringer i Nord-Norge våren 1912. I Tromsø, Hammerfest og Vardø var det utsolgte hus og glimrende stemning, og på hjemtur fra Finnmark, stoppet turnéen i Tromsø for å gi en benefice-forestilling for Ludovica Levy. Den ble avholdt 10. mai 1912 hvor hun spilte hovedrollen i Oscar Wildes Lady Windermeres vifte. Etter å ha feiret 17. mai i Tromsø med detektivkomedien Forbrytergeniet av Paul Armstrong, var en epoke definitivt over. Nationalturnéen var slutt.

Avsluttet som teateranmelder
Sommeren 1912 dro Ludovica Levy til London for å overvære Shakespeare-utstillingen på Earls Court og fikk med seg en rekke fremvisninger av Shakespeares dramaer. Samme høst flyttet hun permanent til Kristiania hvor hun bodde sammen med Henny Astrup, et samboerforhold som varte livet ut. Levys siste regioppgave kom på Centralteatret vinteren 1913. Hun fikk et tilbud fra Det Norske Teater i 1917, men avviste det. Da var hun etablert som teaterkritiker og skribent, og ville dermed ikke knytte seg til noe teater. En kritiker måtte være fri fra forbindelser til teatrene, var hennes grunnleggende filosofi. I hennes siste fase av livet arbeidet hun i Ørebladet som kritiker og som skribent i Tidens Tegn og Urd. Hun avsluttet sin karriere som kritiker i 1919. På dette tidspunkt var Levy utslitt og hun begynte å forberede seg på å reise hjem til København. Sommeren 1922 skjedde avskjeden med Norge. Hun fikk med seg Kongens fortjenestemedalje i gull før hun forlot den nasjonen hun hadde gitt så mye til. Sammen med Henny Astrup begynte de to å innrede sitt nye hus, men Levy pådro seg lungebetennelse på høsten og døde i oktober 1922. På den tiden var det fortsatt tradisjoner om å skrive lange og utfyllende nekrologer. Ludovica Levy fikk en rekke slike i både Danmark og Norge. De fleste av disse hyllet hennes innsats både som teaterforkjemper og skuespiller og regissør. Ikke minst ble det lagt vekt på hennes pedagogiske virke som etter hvert ble fremtredende i hennes store teaterprosjekt: «Hun har gjort en pionergjerning som sent vil glemmes. I mere end en menneskealder berreiste hun vort land fra sør til nord, som regel med ensembler av betydelig kunstnerisk valør og med et repertoir som omfattet verdenslitteraturens klassikere, vore nationaldramatikeres arbeiderer, saavel som det helt moderne skuespil. Fru Levy var fremfor alt læreren, hvis inspirerende instruktion evnet at vekke slumrende kræfter og bringe dem frem til den rikeste utfoldelse,» stod det for eksempel å lese i Bergens Tidende. Hennes innsats som forkjemper for teaterkunsten i hele landet er ubestridelig. Men også det faktum at hun var kvinne fra et annet land, og det i en nasjon som fortsatt var uten stemmerett for kvinner, setter hennes pågangsmot og innsats inn i et større perspektiv. Ludovica Levy var en kunstnersjel. Hun var pioner. Hun var primadonna. Og hun var en kjempende kraft for teaterkunsten.

Litteratur:
Anker, Øivind: Riksteater før Riksteatret, Riksteatret – Oslo 1959
Berg, Thoralf: Når, hvor og hvordan ble teater i Norge norsk teater, DFT studier – Trondheim 1996
Dahl, Sophus: Teaterminner, Dreuyers forlag – Oslo 1959
Eilertsen, Jens Harald: Teater utenfor folkeskikken, Orkana – Stamsund 2004
Næss, Trine: Ludovica Levy – Teaterdronningen på Norges lange kyst, Teaterhistoriske skrifter nr 12, Oslo 1999
Ytreberg, Nils A: Tromsø bys historie, bind 1, Tell forlag – Oslo 1946 Aabel, Hauk: Moro var det lell, Gyldendal, Oslo – 1935

Det er benyttet avisartikler og tidsskrift fra følgende publikasjoner:
Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet Tromsø, Finnmarksposten, Haalogaland, Nordlys, Politiken, Social-Demokraten, Tidens Tegn, Tromsø Stiftstidende, Urd, Verdens Gang, Ørebladet.