Utgivelser:
En vill flukt av parfymer. 1988
Jeg vil bo i mitt navn. 1990
Hun og jeg. 1991
Hotel Norge. 1995
Blond (erindring). 1996
Biografi (glemsel). 1999
Dagbok (epitafer). 2003
Brev (et forsøk). 2005

Tomas om epostintervjuet: Takk for gode lesninger og vanskelige spørsmål; jeg har forsøkt å besvare dem på en tilnærmet muntlig måte, men svarene er blitt skriftlige og kanskje litt for tunge etter min smak, jeg tror at intervjuet, ideelt sett, burde være muntlig, det er en muntlig sjanger som jeg liker fordi den er improvisert og unøyaktig, samtalen krever på en måte et ansikt, og derfor mener jeg at vi må gjøre leserne oppmerksomme på at intervjuet var skriftlig.

Jeg skriver (på pc): Du har gitt ut i alt åtte bøker og nesten alle disse bøkene er vriene, om ikke umulige, å sjangerbestemme. Debutboken din, En vill flukt av parfymer (1988), har du selv definert som fortelling, men de fleste bøkene dine kommer uten merkelapp. Sjangerbenevnelser kan være styrende for lesningen, ordet roman skaper en forventning hos leseren og det skal kanskje små avvik til for at forventningene ikke innfris, det blir vanskeligere å skrive seg på siden av sjangeroppfatningen. Har det vært et bevisst ønske hos deg å skrive bok uten tradisjonell merking?

Tomas skriver (på skrivemaskin): Jeg er mer glad i bøker enn jeg er i genrer, alle bøkene mine er romaner, men jeg har påført dem trekk fra andre genrer; novellen, kortprosa, lyrikk, brev, dagbøker, essays, reiseskildringer og dokumentariske innslag, for å se hva disse forskjellige språkpraksisene kunne gjøre med romanformen. Jeg har hele tiden beholdt en episk og fortellende linje i bøkene, den går gjennom alle de forskjellige språkuttrykkene, og i begynnelsen av forfatterskapet var det overordnet å fortelle historier, idag vil jeg si at det betyr mer for meg hvilken språklig kvalitet de ulike historiene kan gi bøkene; jeg forsøker å velge de historiene som kan gi meg et godt språk.

Jeg skriver: Du har sagt at man som leser ikke lærer noe av å lese, bare forfattere lærer noe av litteraturen. Kan du med utgangspunkt i dette komme med noen tanker om hvorfor leseren i det hele tatt leser?

Tomas skriver: Et vanskelig spørsmål. Jeg har aldri forstått hvorfor vi leser skjønnlitteratur; det er en unaturlig og fullstendig overflødig aktivitet som gradvis har fått større og større betydning. At vi leser, og at vi i dag leser så mye som vi gjør, er et av kulturhistoriens store mysterier. Å lese er muligens en sykdom, en av sivilisasjonens storslåtte sykdommer, en av de vakreste sykdommene mennesket har pådratt seg og helt frivillig utviklet til en egenskap, omtrent som enkelte misdannelser i naturen; de kan bli viktige for å overleve i en komplisert og truende helhet.

Jeg skriver: Kan man snakke om boken som uferdig skrift, en evig tilblivelse, eller pågående prosess mellom forfatterens språk og leserens persepsjon? Og for å være helt litteraturteoretisk: Hvor stor er egentlig leserens rolle i skapelsen av verket?

Tomas skriver: Lesningen er en kunstart. Leseren skaper sin egen verden, sine egne tanker og ideer, men skulle ideelt sett, ikke ha noen innvirkning på selve utformingen av verket. Dessverre er dette likevel altfor ofte tilfellet; mange forfattere tar for stort hensyn til en stor gruppe lesere. Man skriver bøker som leserne vil ha. Vi burde skrive bøker som leserne ikke vil ha, men som de blir tvunget til å lese, fordi bøkene er gode. En god bok påtvinger leseren noe han selv ikke kunne ha skrevet.

Jeg skriver: I bøkene dine, spesielt i Dagbok og Brev, synliggjøres skriveprosessen. Ofte er det som om jeget lever i og gjennom skriften, samtidig som man som leser overbevises om at jeget er en virkelighet av kjøtt og blod utenfor verket. Metaaspektet og det upretensiøse språket skaper autensitet. Skillet mellom liv og diktning viskes ut. Personene dine, slik som jeget i Dagbok og det middelaldrende jeget i Brev, lever så å si i skriften. Går det an å leve helt eller delvis gjennom litteraturen?

Tomas skriver: Jeg har lest alvorlig siden jeg var seksten, skrevet alvorlig siden jeg var atten; jeg har altså utviklet en kunstig verden, men lesingen og skrivingen har brakt meg nærmere virkeligheten, litteraturen har skapt en skjerpet oppmerksomhet i forhold til det som ofte blir selvfølgeligheter; stolen man sitter i, huset jeg bor i, utsikten fra vinduet, trærne, naboene, fremmede. Man utvikler et kunstig øye. Den skrivende må være lysvåken, årvåken; han skal ikke beskrive det han ser, men det han oppfatter, det han innbiller seg; han forstørrer og forskyver, forminsker og forsøker. All skriving er forsøk. Et forsøk på å skape liv i en diktet verden. Det går selvfølgelig ikke, man oppnår isteden, ved å skrive, en sterkere tilstedeværelse, og skarpere bevissthet i forhold til alt det som ikke er litteratur.

Jeg skriver: Bøkene dine er direkte, men likevel aldri utleverende. Liv og skrift knyttes sammen i en symbiose hvor det ene avhenger like mye av det andre. I den siste boken din, Brev, skriver du om det å sloss, om vold som forløsning og utrykk, også som et uttrykk for kjærlighet mellom menn. Hovedpersonen i Brev kjemper jo først og fremst mot seg selv og sin egen bakgrunn. Brev er på mange måter en reise fra kaos til kosmos: jeget går fra å slå til å skrive. Den hensynsløse volden blir til hensynsløs skriving. Biografi åpner med et sitat fra Uroens bok av Fernando Pessoa: "Jeg misunner – skjønt gjør jeg egentlig det? – de mennesker man kan skrive biografier om, eller de som kan skrive sin egen." Det er fristende å spørre om forfatteren Tomas har skrevet din biografi?

Tomas skriver: Da jeg var nitten, leste jeg Marcel Proust, og det interesserte meg hvordan han diktet sin egen barndom. Han skapte figurer av sine nærmeste, språk av sine erfaringer, og denne romanmetoden ble inngangen til min egen skriving; jeg ville gjøre noe lignende, jeg ville lage et språk av det jeg opplevde. Først gjorde jeg navnet mitt til en litterær figur, det ga meg en viss lyst, et visst ubehag, men det viktigste var at metoden ga meg det språket jeg ønsket; et sterkere, mer intenst språk enn jeg hadde oppnådd tidligere. Bøkene mine handler først og fremst om språk, ikke så mye om meg selv, synes jeg, men jeg dikter ikke, og dermed kan bøkene leses som selvbiografiske.

Jeg skriver: I Dagbok skriver du: "Hvor unødvendig det er å reise. Jeg går til sengs, klyver opp stigen, bretter ned ullteppet og det hvite lakenet, tenner lampen i sovekupeen, åpner vinduet, dette er Istanbul og hvor som helst; sengen settes i bevegelse, lyden av hjerte og maskineri, en søvndyssende rytme langs en søvnlinje fremover, jeg vet ikke hvor den beveger seg, over hvilke marker og skråninger, langs elver og dalfører, en bro, trær, tåke, lys fra gårdshus og bråte, landskapet reiser, jeg ligger i ro i sengen og leser." (Dagbok, 2003. s. 31) Denne passasjen gir konnotasjoner til Huysmans dekadente hovedperson i boken A rebours, Jean Floressas des Esseintes, som stiller spørsmål ved det å reise fysisk når man kan reise ved å sitte i en stol. Er lesing og skriving i vesentlig grad en mental reise?

Tomas skriver: Lesing og skriving er i hovedsak mentale reiser. Når du sitter i ro så mye som jeg gjør, kommer ofte rastløsheten og behovet for å forflytte seg fysisk, og dette har jeg løst ved å gå, korte eller lengre turer. Å gå er det motsatte av det å skrive. En forfatter er en som sitter i ro. Det er yrket mitt å sitte i ro. Når jeg ikke arbeider, altså med hendene, går jeg så mye som mulig, altså med føttene, og denne vekselvirkningen gir meg en helhet og kropp som jeg er tilfreds med. Jeg liker å gå langt, gjerne gjennom et land, krysse grenser, gå over fjell, inn og ut av byer, følger elver og stier. Å gå gir en ekstrem grad av nærhet til omgivelsene. Man lærer seg å se. Dette blikket og denne oppmerksomheten man utvikler ved å gå, får vi selvfølgelig bruk for når vi skriver; en sans for detaljer, for nødvendige sammenhenger, men å skrive er ofte å fjerne seg fra noe man har sett, og tenkt.

Jeg skriver: Det er mange og grundige miljøbeskrivelser og vektlegginger av detaljer i bøkene dine, uten at disse fremstår som overflatiske skriveøvelser, tvert imot forsterker de autensiteten i tekstene. Jeg ser et likhetstrekk med den franske nyromanen og attenhundretallets dekadanselitteratur, spesielt i de siste bøkene dine leser jeg spor av forfattere som Duras og Robbe-Grillet. Er du influert av den franske nyromanen, eller inspireres du først og fremst av poesien?

Tomas skriver: I de seneste årene har jeg først og fremst lest poesi, og jeg har latt meg påvirke av den svenske samtidspoesien. Gjennom arbeidet mitt med den har jeg også lest meg opp på den franske og nord-amerikanske samtidslyrikken; jeg leser på den måten at jeg arbeider med tekstene og bøkene, studerer dem, prøver mitt eget språk ut mot det jeg leser. Når jeg finner det jeg mener er en viktig bok, leser jeg den om og om igjen. Når det gjelder prosa, er det to forfatterskap som skiller seg ut i min gjentatte lesning av dem, på den måten at de fungerer som en slags motor for min egen skriving, og det er bøkene til Peter Handtke og Marguerite Duras. Bare én eneste setning av Duras, og jeg får lyst til å skrive. Det slår aldri feil, jeg leser Handtke og Duras, og det setter i gang min egen skriving. Jeg vet ikke om det kan kalles inspirasjon, eller om jeg er spesielt influert av Handtke og Duras, de fungerer snarere som skrivemotorer, et maskineri som setter i gang mitt eget språk.

Jeg skriver: Dine tre siste bøker, Biografi (1999), Dagbok (2003) og Brev (2005) utgjør sammen et romanverk, skal du ha sagt. Disse tre bøkene følger ditt eget livsforløp, det er vanskelig å ikke lese dem som en skjønnlitterær selvbiografi. Også ellers i forfatterskapet ditt er det usikkert om bøkene er selvbiografier, biografier over innautentiske liv eller en blanding. Du skriver ikke bøker i ulike sjangere, men veksler mellom ulike sjangere innenfor samme verk. Jeg nevner Dagbok igjen. Den betegnes som en dagbokroman, men innholder en blanding av prosa og dikt. Den er også innom ekfrasen i delen "(syv fotografier)". I Brev skriver du prosa, men i deler av boken har du satt opp prosaen i diktform. "Kjærlighetsbrevene" består av prosalyriske tekster, "Et forsøk" stiller opp setningene som lyrikk. Biografi er satt sammen av korte tekstpassasjer som kan leses hver for seg som singulære tekster, men du kaller likevel alle bøkene dine for romaner.

Tomas skriver: Biografi, Dagbok og Brev er de tre første bindene i et større romanverk som jeg fortsatt skriver på, det neste bindet vil få tittelen Notatbøkene. Jeg forestiller meg at jeg skal skrive på dette ene verket, i en eller annen form, i resten av min skrivetid. Utgangspunktet har vært selvbiografisk, men jeg går utifra at jeg vil skrive meg inn mot andre områder; politikk, samfunn, analyser, essays, det må være den gamle drømmen om den store altomfattende boken. Emmanuel Hocquard skriver, i et essay, som ligner et dikt, og som han ga ut som selvbiografiske skisser: "Mitt privatliv"; om denne drømmen om en fullkommen bok som innholder absolutt alt. Det er en umulig drøm, men det er denne gamle, umulige drømmen som holder skrivingen min i gang.

Jeg skriver: Vi har allerede vært inne på dette med liv og litteratur og jeg står i fare for å gjenta meg selv, likevel: du skriver ikke bare sjangeroverskridende, du opphever så å si grensene mellom litteratur og autentisk liv i større grad en de fleste samtidige skjønnlitterære forfattere. Du går et langt steg lenger enn å benytte ditt eget navn på en fiktiv person. Omslaget av Biografi viser et portrett av deg selv, på omslaget av Dagbok er det et bilde av kontoret ditt (du har forøvrig et veldig fint kontor og jeg har alltid lyst på stolen din når jeg ser på omslaget), på Brev er et bilde av den uoppredde sengen din. Du har selv tatt de to sistnevnte bildene. Du skriver mennesker som står i nær relasjon til deg inn i litteraturen. Du inviterer leseren helt inn i det private, samtidig som det nødvendigvis må finnes et skille mellom livet i og utenfor bøkene, føler du aldri ubehag ved å skrive så åpent?

Tomas skriver: Jo, jeg inviterer leseren inn i det private, men gjør det private til språk, og språket tilhører alle, og hvis jeg lykkes, og språket blir gyldig, så blir det jeg skriver noe større, noe allment; barndom, ungdom, kjærlighet, vold, aldring, død. Jeg forsøker å beskrive et livsløp, det er mitt, men det berører vel også andres livserfaringer, og kanskje mer direkte enn når man dikter opp tredjepersoner og går omveien rundt fiksjoner og fortellinger? Jeg er ferdig med alt det der og har ingen tålmodighet med romaner og noveller hvor forfatteren skal fortelle om den og den som bor der og der og gjør ditt og datt og tenker det og det, jeg er blitt for gammel til sånne omstendelige omveier; jeg må gå rett på, rett frem, til angrep på stoffet jeg vil behandle. Det er et stort ubehag ved å skrive selvutleverende, men jeg har funnet ut at jeg trenger dette ubehaget for å kunne overskride meg selv, mine egne språklige og private begrensinger. I livet vil jeg gjerne være god og hensynsfull, et godt menneske, men i bøkene må jeg være hensynsløs og kanskje ond; det er et skille, men jeg er ikke sikker på om dette skillet er så stort.

Jeg takker Tomas for at han ville la seg intervjue per (e)post. I slutten av brevet som fulgte med svarene hans, skriver han: Lykke til med tidsskriftet; jeg er virkelig takknemlig for henvendelsen og håper at jeg har bidratt med noe dere kan bruke, hvis ikke, kast det i den vakre papirkurven; den er nesten like viktig som skrivemaskinen, den er skrivemaskinens nevø, pennens kusine, stolens søster og askebegrenes mor. Litteraturens far. Vi er en familie...