Dine tre første bøker har betegnelsen kortprosa, og du blir ofte omtalt som en av Norges beste innen sjangeren. Hva kan sies om den norske kortprosaisten?

Jeg er for dårlig opplest på den norske samtidslitteraturen til å gi noe godt svar på spørsmålet, eller til at jeg vil trekke fram bestemte navn. Vedkommende kan være både lyriker og prosaist av alle avskygninger og kvaliteter. Prosadikt er kanskje en bedre betegnelse når lyrikere dropper linjedelinga, mens prosaistenes korttekster nesten alltid er umiskjennelig – prosa. Sjøl har jeg vel vært litt begrepsforvirra og skulle muligens holdt meg til en betegnelse som «tekster» om mine egne ting. Men uansett om vi snakker om lyrikere eller prosaister, er hans eller hennes korttekstproduksjon typisk bare en liten del av forfatterskapet. Flere har debutert med ei kortprosabok for så å gå over til å skrive lengre ting, eller en beskjeden mengde prosadikt er spredt ut innimellom de linjedelte diktene i mange lyrikeres forfatterskap. Mer reindyrka kortprosaister/prosalyrikere er uansett en enormt mye mindre gruppe enn alle dem som «har skrevet kortprosa». Og hvis noen skulle omtale meg i idrettssjargong som «en av Norges beste», blir det nærliggende å trekke en sammenligning til min fortid som hekkeløper i gutteåra; det var ikke mange som spesialiserte seg på det, konkurransen var ikke særlig stor, og derfor var jeg også av de beste i mitt distrikt.

Mens vi er inne i idrettssjargongen, hvilke – om noen – litterære helter har du hoppet etter?

Tor Ulvens Fortæring og Richard Brautigans The Revenge of the Lawn er de to kortprosabøkene som først faller meg inn. Henri Michaux er ikke til å komme utenom. Det er nok langt flere navn og titler jeg kunne nevne innen lyrikken og den lengre prosaen.

Hva betyr det for leseren at sjangerdefinisjonen mer eller mindre er fastsatt før lesningen av ei bok?

Bortsett fra at det sikkert støter vekk den typiske bokleseren som bare vil ha mainstream-romaner når vi snakker om skjønnlitteratur, kan jeg ikke tenke meg at det skulle være særlig viktig hva slags merkelapp man velger å plassere på tekstene sine. Andre har helt sikkert reflektert mer over dette med sjanger enn meg. For eksempel kunne det kanskje vært interessant å høre hva en fyr som Freddy Fjellheim hadde å si, han har jo vært rimelig løssluppen når det gjelder hva slags betegnelser han setter på ymse varianter av korttekster. Ellers er det vel helst et representativt utvalg av lesere man måtte henvendt seg til for å få noe annet enn gjetting og synsing som svar på spørsmålet ditt.

Hva styres din egen lesning av?

Sjøl om jeg av og til leser ei bok fordi jeg synes jeg «bør ha lest den» (en klassiker, anbefalinger, kjenner forfatteren), eller på grunn av tilfeldigheter (kjøpt på salg, fått som gave), er det mest nysgjerrigheten og lystprinsippet som rår. Dette kan også være lyst til å lære eller orientere meg om noe. Hvis jeg først «tenner» på en faglitterær forfatter jeg av en eller annen grunn har sporet inn på, kan det bli til at jeg leser mer av vedkommende i samme slengen, sjøl om jeg neppe noensinne har lest et komplett forfatterskap. Sistemann ut var Roland Barthes, og tidligere har jeg hatt kortere eller litt lengre perioder med for eksempel Georges Bataille, Ludwig Wittgenstein, Georg Henrik von Wright, Arthur Schopenhauer, Bertram Dybwad Brochmann, Georg Johannesen – som jeg for øvrig, særlig i enkelte bøker, ikke finner lett å lese eller forstå. Men disse og andre jeg har lest parallelt eller i tidligere år, er særpregede personligheter og dyktige skribenter hvor man kan glede seg over formen i tillegg til innholdet. Det er klart at litterære kvaliteter, uansett om det måtte dreie seg om forbilledlig klarhet i framstillinga eller slående eksempler, digresjoner og metaforbruk, trigger interessen og leselysten og øker toleransen for overbevisninger og synspunkter som måtte avvike fra mine egne, sånn at jeg faktisk både begynner på og kommer gjennom ei bok i stedet for å legge den vekk.

Jeg kunne si at jeg følger små, idiosynkratiske krokveier inn i en tekstmasse som i all hovedsak vil forbli ulest, og en sånn krokvei kan arte seg på denne måten: I Tor Ulvens dikt fra begynnelsen av 80-tallet kunne jeg ane en underliggende filosofi som tiltrakk meg, utdypa i prosaen og endelig eksplisitt framlagt i den posthume essaysamlinga med direkte henvisning til Leopardi og Schopenhauer – hvorpå jeg leste begge og fant at Ulven hadde tatt til seg Schopenhauers ytterst fascinerende og estetiske blanding av sannhet og usannhet med hud og hår, muligens til sin fordel litterært, muligens til sin ugunst personlig sett. Siden spratt Schopenhauer opp overalt som en skikkelse forfattere og kunstnere refererer til. Til og med L. Ron Hubbard, som utvikla sine metoder og sin filosofi nesten uten støtte fra tidligere litteratur og praksiser, henviser ganske ofte til Schopenhauer. Og fra Schopenhauer er man med et sprang tilbake i Vedaen, den eldste nedskrevne litteraturen vi har på jorda, ulest av nesten alle i den vestlige verden inklusive meg sjøl, foreløpig.

Når det gjelder skjønnlitteratur, er jeg blitt mer selektiv ved valg av lesestoff med åra. Fram til et visst punkt leste jeg mest noveller og romaner, men det er ikke lenger like lett å la seg engasjere av eller leve seg inn i et romanunivers eller den virkelighetsimitasjonen den tradisjonelle prosaen legger opp til. Sjøl om jeg fortsatt leser en og annen roman, har jeg i mange år foretrukket dikt og kortprosa som fokuserer på språk, rytme, bilder og sansninger framfor persongalleri, plott, dialoger osv. De siste 17 åra har jeg dessuten hatt mindre tid til å lese enn jeg hadde før, hvilket har gått mest ut over romanlesinga.

Fra barndommens tegneserier og eventyr og ungdommens spøkelseshistorier, science fiction og fantasy har jeg alltid hatt en affinitet for litteratur som i en viss forstand er uenig med status quo eller aksepterte «naturlover». Heller vri på, slåss mot, flykte fra, overtre eller forandre innsnevrende enigheter, også i litteraturen, enn å innordne seg dem. Som gutt styrte jeg unna 70-åras pedagogiske og politisk korrekte ungdomslitteratur, og jeg er redd jeg har det mer eller mindre på samme måte overfor svært mange godt selgende forfatterskap i dag, i den grad at jeg ikke gir dem en sjanse eller aner hva de driver med utover det som står i bokanmeldelser. I et galehus føler jeg det naturlig å gå for det mer radikale også som leser. Eller jeg syns bare mye litteratur er kjedelig. Så jeg har mine fordommer.

Hvilket inntrykk har du av kortprosaens målgruppe? Er det Hvermannsen eller akademikerne, lyrikkelskerne eller romanfantastene, eller finnes det en tilnærming til alle lag?

Hvis vi skal ta det fra den skrivendes synspunkt, tror jeg ikke forfattere flest gjør seg særlig mange betraktninger om, eller forsøker å tilnærme seg, bestemte målgrupper når de sitter og skriver. Hvis vi derimot ser på dem som faktisk leser kortprosa jevnlig, er vi vel over i samlekategorien «spesielt interesserte» – det vil si folk som også liker å lese dikt, sjangereksperimenter og annet som ikke faller innenfor den tradisjonelle langprosaen. Og her dominerer kolleger, forfatterspirer, kanskje litteraturstudenter og et heller smalt sjikt av akademikere og bransjefolk, vil jeg tippe. Det er ikke unaturlig, men heller ikke spesielt oppløftende at det er sånn. Sjøl om man skulle tro at det var mye enklere å lese kort enn langt, kreves det antakelig en viss trening eller tilvenning (ikke så mye) for å få fullt utbytte av annen litteratur enn streit historiefortelling, og dette er det ikke mange som sørger for å skaffe seg. Færre enn før, formodentlig, ettersom visuelle og elektroniske medier beslaglegger stadig flere av døgnets 1440 minutter for folk flest i alle aldersgrupper.

Sjøl ønsker jeg absolutt å skrive for eller til noen andre enn bare meg. Men da er det enkeltpersoner jeg snakker om, ikke kategorier som den abstrakte «Hvermannsen». Jeg vet at det sitter en og annen leser rundt omkring, til og med sånne som ikke faller inn under de ovennevnte gruppene. Jeg har hørt noe sånt som at den eller den, som sjelden leser bøker i det hele tatt, lo seg skakk over en bestemt tekst i en av samlingene mine. Sånne tilbakemeldinger er for så vidt mer oppmuntrende enn en måtelig positiv avisanmeldelse, og en bekreftelse på at man ikke nødvendigvis bare kommuniserer i et vakuum. For en tekst er sjølsagt primært en kommunikasjon, uansett om det er et haikudikt, en korttekst eller et tibinds romanverk. I det hele tatt kan all kunst gjerne defineres som «kvaliteten på kommunikasjon», og denne kvaliteten kan godt være sånn at teksten trenger gjennom og skaper et inntrykk som sitter. Sannsynligvis trenger man ingen grunner for å skrive utover dette, om det nå skulle være sånn at man trengte grunner (det gjør man ikke).

Du nevnte det humoristiske. En av setningene som sitter igjen hos meg, er: «Som undervannsgartner var det min oppgave å stusse blæretangen langs deler av norskekysten.» Denne er kanskje et godt eksempel på perspektivet i dine tre prosabøker, mennesket og naturen i absurde eksistensialistiske omstendigheter. Har du noen kommentar til det?

Det er vel en grei karakteristikk. Jeg syns verden er merkelig og at mennesket på mange måter er et irrasjonelt og nesten utradert vesen. Så er det også det at jeg befinner meg på et ståsted som ligger så fjernt fra den generelt aksepterte virkelighetsoppfatningen som kommer til uttrykk i «offentligheten», at jeg risikerer å gå helt ut av kommunikasjon med de fleste lesere dersom jeg skulle forsøke å formidle det i klartekst i ei bok. Jeg risikerer å ikke finne noe enighetspunkt, snakke til veggen, utdefineres eller bli så uvirkelig at jeg omtrent forsvinner som et sansbart vesen. Ett eksempel blant mange, for å antyde hva jeg tenker på og ikke bli altfor abstrakt: Det er allment akseptert at folk er kroppene sine, og at alt er over for dem når kroppen dør. Så skal altså jeg, som har noenlunde visshet om at vi alle er udødelige og har hatt drøssevis av kropper før denne – og har vært særere ting enn undervannsgartnere – henvende meg til en person som sitter fast i denne realiteten (les «enigheten»), eller til halv- eller helreligiøse skruer med fastlåste eller vage, men uansett forvirra forestillinger om himler eller helveter. Man kan bli stum, hvilket ikke er noen løsning, man kan bli mye mer ekstrem i uttrykket enn meg, man kan være litt taktisk og søke etter møtesteder eller ting leseren kan gjenkjenne seg i, man kan få utløp for litt trykk i en eller annen retning, man kan sulle i vei som før, man kan konsentrere seg om sitt eget prosjekt eller arbeid. Og det er sikkert sunt å le litt.

Du sier at en tekst primært er kommunikasjon. I media og forlagsbransjen ymtes det om at litteraturen nå må bli mer politisk. Hvordan definere en politisk og en ikke-politisk tekst? Ligger noe litteratur utenfor denne definisjonen?

At dette spørsmålet kommer etter mitt siste svar, skyldes at alle spørsmålene er stilt samtidig, i en bestemt rekkefølge, via e-post. Det er ingenting galt med spørsmålet, men i konteksten det havna i, velger jeg å avstå fra å besvare det, utover å kommentere en liten pussighet ved sjølve spørsmålsstillinga: Den kan gi inntrykk av at det eksisterer en slags kobling mellom begrepet «kommunikasjon» og at noe er «politisk». Denne koblinga er i så fall ikke sterkere enn mellom kommunikasjon og mange andre adjektiver. Lyrikeren Henning Bergsvåg ga i en paneldebatt i Bergen i 2003 uttrykk for at det å skrive dikt ikke hadde noe med kommunikasjon å gjøre. «Hvis du vil kommunisere, ta en telefon,» sa han. For meg er dette utsagnet en umulighet. Det er riktignok ikke mer dramatisk enn at han og jeg må ha forskjellige definisjoner av ordet «kommunikasjon». Hvordan han definerer det, vet jeg ikke.

I det svenske tidsskriftet JMM 2/2005 sier du i artikkelen «Hvorfor ikke skrive en roman?», at hvis du ikke kommer deg ut av alt fluepapiret for menneskers oppmerksomhet, vil du helst skrive deg ut av og vekk fra det på så få setninger som mulig. Din siste bok var en diktsamling?

Ja, der prøvde jeg meg i en sjanger hvor jeg er nybegynner og i hvert fall ikke «en av Norges beste» … Det var færre setninger, men mer fluepapir, i den forstand at mye av samlinga sprang ut av et havarert kjærlighetsforhold og kretsa temmelig monomant rundt «menneskelige emosjoner og reaksjoner, eller irrasjonalitet, som i triviallitteraturen, på tv og i andre medier», for å sitere fra den samme artikkelen som du henviser til. Og denne irrasjonaliteten og så videre var stort sett min egen. Det er ei ujevn og for meg raskt skrevet bok, og det var overraskende at den – så langt jeg kjenner til – bare pådro seg ett av de ironisk-spydige kritikerslaktene jeg hadde forventa, hvilket kanskje skyldes at den ble lite anmeldt. Flere likte den også, blant annet noen kolleger som jeg respekterer. Likevel håper og tror jeg at jeg aldri kommer til å produsere ei sånn bok igjen, sjøl om jeg gjerne skriver mer linjedelt poesi. For øvrig må jeg innrømme, hvilket ikke kan overraske noen, at jeg aldri har trodd at vi kan skrive oss ut av fluepapiret vi sitter i, uansett hvor mange eller hvor få setninger vi bruker. Men at det fins en liten mulighet for at mennesker kan bli frie, det tror jeg nok.

Avslutningsvis; om Arne Østring skulle levd livet som undervannsgartner, hva ville han savnet av livet på landjorda?

Heldigvis en del. Og tilsvarende dersom jeg var en pestcelle i en ekornbronkie.